Jeg er på jobb da det smeller. Hører ikke selve smellet, men den store glassbygningen jeg jobber i rister så kraftig at jeg kaster fra meg høretelefonene jeg har på hodet og halvveis forventer at noen skal skrike, at det skal smelle igjen, eller høre sirener. Sirenene kommer ikke før etterpå. Ingen nettaviser oppdaterer om hva som kan ha skjedd, men det begynner å koke på Twitter og på Facebook, før Dagbladet skriver en kort overskrift: Eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg har hjertet langt opp i halsen, urolig, selv om jeg egentlig ikke skjønner hvorfor. Det er fredag ettermiddag og nesten alle har dratt hjem eller tatt ferie, det er ingen å snakke med. Det er vel ikke noe alvorlig, er det vel? Det kan ikke være det. Men likevel lurer jeg på om det er trygt å gå ut. Gå helt ut på gata? Ut på terrassen, kanskje? Hvor har det vært en eksplosjon? Står leiligheten min fremdeles? Jeg lurer på om jeg er den eneste igjen i hele Egmont-bygget, før jeg kommer på A. Som sitter storrøykende inne på kontoret sitt når arbeidstiden egentlig er over og alltid har radioen på. Vi har aldri snakket sammen. Men nå banker jeg på kontordøra hans, og spør om jeg kan få komme inn og høre på. Han har allerede skrudd opp lyden. Ser på meg med bekymrede øyne og har stumpa sigaretten han hadde i hånda. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir stående, utenfor hører vi sirener hele tida, det meldes at det lukter svovel og krutt i hele sentrum, men at det er for tidlig å spekulere i om det er en gasslekkasje eller noe annet. Den sure lukta av innrøyka kontor setter seg i håret mitt.
Tilbake på plassen min uten å ha blitt så mye klokere har også VG oppdatert, med info om at det ikke smalt hos dem, men like ved. Jeg skjelver. Noen poster et helt ferskt bilde fra regjeringskvartalet på Facebook. Det ser helt forjævlig ut. Det er ikke Oslo. Ikke mitt Oslo. Bildet er av Høyblokka rett forfra, utsikt fra VG-bygget, der hvor jeg pleier å vente på 37-bussen iblant, der hvor T og jeg trasket hjemover I NATT etter filmpremieren på Akershus Festning, vi var varme og glade og T trilla sykkelen sin, vi snakket om hva vi skulle finne på i helga. Nå ser det ut som et av landene det rapporteres fra på nyhetene, et krigsherja et, en by i ruiner. Og så er det fem minutter nedenfor der jeg bor. Kanskje sju, hvis man ikke går så fort. Jeg tenker på møtet M og jeg var i den morgenen. Rett rundt hjørnet for Glasmagasinet. Hvordan jeg etter møtet tenkte at jeg skulle stikke innom noen av butikkene i Grensen etter jobb, det er sommersalg overalt og jeg elsker ettermiddagene uten noen planer utover å rusle rundt i sommer-Oslo. Tenkte at jeg sikkert kunne stikke litt tidligere fra jobb, siden det er fredag og nesten ingen på kontoret. Men så fikk vi den meldinga om den kunden som hadde driti seg ut, en annonsekrise ingen av oss hadde forutsett, M. var helt på gråten etter å ha vært nede hos annonseavdelingen, hun skalv og sa at alt muligens var gått til helvete, hele jævla prosjektet. Men etter den fredagen snakket vi bare så vidt om det igjen.
Jeg bestemmer meg for å gå hjem fra jobb. Jeg aner ikke om bussene går, eller t-banen, eller om det er trygt å ta noen av dem. På Majorstua er alt fredelig. Nesten ingen trafikk, kanskje ganske normalt på en fredag midt i fellesferien, men akkurat denne fredagen føles det ganske kvelende. Noen har lagt et lokk over hele byen. Pappa ringer, han og mamma er på vei til Arendal. Han ber meg holde meg hjemme. Jeg lover. Monica ringer og spør om hun skal komme og hente meg, men jeg har mer lyst til å være hjemme hos meg selv. Passe på tingene mine, leiligheten min, byen min. Vi spekulerer i hvem som står bak angrepet – ettersom det nettopp har kommet frem at det er en bombe som har gått av. Jeg later som om jeg har mer greie på politikk enn jeg egentlig har, sier at det kanskje er noen som ikke er så fornøyde med innblandingen vår i Libya eller Afghanistan. Monica som har jobbet i militæret er ikke helt enig, men vet ikke hva hun tror. Jeg sier at jeg skal ringe henne hvis jeg trenger selskap. Jeg går innom en butikk og kjøper en lang kjole. Når jeg tenker på det etterpå, føles det veldig merkelig at jeg gikk inn dit i det hele tatt, i stedet for å løpe hjem, men kanskje det var fordi jeg følte meg helt uvirksom og litt apatisk: Det hadde vært et stort smell midt i byen, men så var det bare stillhet. Inne i butikken snakker alle lavt.
Jeg går helt hjem med kjolen i en pose. Det er så klamt ute, jeg har gummistøvler på meg fordi det regna voldsomt på morgenen. Vel hjemme vrenger jeg av meg alt, strømpebukser, singlet og BH, er svett og ekkel, og skrur på tven. Egentlig er jeg sulten, men det frister ikke med mat. Det er ingenting i kjøleskapet heller, men frister i hvert fall ikke å gå ut døra igjen. Tina sender meg tekstmelding: ”Lever du?” Jeg fniser, selv om det i grunnen er dødsens alvorlig. Svarer at jeg lever, at jeg var på jobb. Hun var ute på sjøen, på sommerjobben om bord i båten, båten jeg kanskje skulle være med på en rundtur akkurat i dag, men det regna så fælt først, og så var det annonsekrise etterpå. Jeg spør om hun vil komme over. Hun bor i gata ved siden av og det har vært den morsomste sommeren på så lenge jeg kan huske, men nå er det alvor. Ganske snart kommer hun over, og har tatt med seg det hun fant i kjøleskapet sitt. Vi lager mat til lyden fra nyhetssendingene som har tatt over alt, bare avbrutt av telefoner fra foreldre og venner. På ett tidspunkt meldes det om skyting på Utøya. Vi misforstår først, fordi det sies så forsiktig på nyhetene, liksom i en bisetning, og snakker om ungdommer på sommerleir som kødder fordi alt fokus er på Oslo sentrum, men vi veit jo ikke hva vi snakker om. Jeg har ikke noe forhold til Utøya, men skjønner etter hvert at det er alvor. Der også. Og så blir det bare verre.
Går det egentlig an å beskrive den følelsen der i sofaen, foran tven, i time etter time? Vil det noen gang bli sånn igjen? Antakelig ikke. Vi griner ikke, men vi sier ikke så mye heller. Tina får stadig telefoner fra utenlandske venner, hun har bodd så mye så mange andre steder, så mange bekjentskaper som lurer på om den ene de kjenner i Norge har det bra. Når det meldes at det trengs blodgivere på Ullevål, så mange som mulig, registrerte eller ikke, tviler vi ikke så veldig lenge. Tina har bil, Ullevål er fem minutter unna, og det føles bra å gjøre noe. Hva som helst. Lufta ute er klam og kvelende, gatene er folketomme helt til vi er rett ved sykehuset; der er det stappfullt både i veibanen og på fortauene, og jeg får tårer i øya av vissheten om at veldig mange antakelig har sittet med nøyaktig samme følelse i magen som oss. Vi er ikke alene. Vi blir dirigert hjem igjen ved innkjøringen, det har dukket opp så mange at de kan være kresne nok til å bare ta imot blodgivere som allerede er registrerte, men det gjør ikke noe, det var uansett deilig å føle seg bittelitt nyttig en liten stund. Vi går på Kiwi når vi har parkert bilen igjen. Klokka er kanskje ti på kvelden, en fredag, og nesten ikke en lyd, nesten ikke et menneske. Det er fremdeles rart, selv om alle vet hvorfor. Jentene foran oss i køen kjøper akkurat de samme tingene som oss, og jeg smiler av at de ikke ser ut som jenter som vanligvis ville gått ut av døra på en fredagskveld klokka ti kledd sånn som det der. Ser nedover meg selv og innser at jeg ser helt lik ut. Tina òg.
Jeg blir sittende oppe til klokka er over to, en stund etter at Tina har gått hjem. På pressekonferansen like før jeg legger meg sier de at det totalt er rundt 10 personer som er døde, og jeg veit ikke om lettelsen jeg føler over at det ikke er flere er god eller skamfull. Uansett er det bare helt jævlig. Men hva kan jeg gjøre? Hva kan man gjøre? Hva kan noen gjøre, annet enn å legge seg og stå opp og håpe på en bedre dag?
Dagen etter våkner jeg alt for tidlig, i åttetida, det er lørdag og unntakstilstand, jeg får ikke sove, må tisse, men orker ikke å stå opp, det blir så mye mer virkelig da. Jeg har sovet med macen ved siden av meg i senga, den åpner seg på samme nettavis som jeg lukket den fra i går, og det nye sifferet som står der, øverst, er faen meg ikke til å tro. Det meldes om over åtti døde, føkkings åtti uskyldige mennesker, ungdommer, og jeg har mest av alt lyst til å sette meg ned for å grine. Men kan jeg det? Kan jeg grine, som ikke kjenner noen som er døde? Har jeg rett til å grine når alle jeg kjenner er i god behold? Hjelper det å grine for alt som er håpløst for så mange andre?
Går på do i stedet. Spiser rester fra igår foran tven. Klumpen i halsen er der hele tiden. Det er pressekonferanse på pressekonferanse. Jeg går på butikken og kjøper alle avisene og masse ufornuftig, sitter foran tven med macen på fanget i mange timer og føler meg ubrukelig. På én måte har jeg lyst til å gå ut døra, det tar meg sju minutter å gå ned dit. Selv om jeg har sett på TV at det er avstengt, kunne jeg kanskje våge meg ned til Trefoldighetskirken. Men jeg tør ikke. Timene går og alt blir så mye mer virkelig og verre.
Tina kommer over igjen når det nærmer seg kveld. Vi stikker og leier en film. Ender opp med en komedie, det føles liksom tryggest. Gatene er så tomme på vei hjem at vi nesten hvisker. Det er pressekonferanser på tv igjen. Vi lager mat. Muter tven for en liten stund og setter på musikk i stedet, den samme musikken vi ville hørt på hvis dette var en vanlig lørdag og vi hadde vært på fest. Hvis det hadde vært en vanlig lørdag og mennesker i gatene, lyder fra blokkene, vin i glassene og klager fra naboene. Men det er ikke noen vanlig lørdag. Det er 23.juli og klamt ute, vi setter på musikk og lager mat mens vi danser, danser fjollete med stekespadene i hendene mens vi prøver å le litt, ikke fordi vi har glemt noe av det som har skjedd, men fordi av og til er det bare det man må.
